Hvorfor tar noen ferie for å gå?
Vel, det begynte som en utfordring fra meg til meg i fjor høst. Jeg hadde mulighet til å ta meg en uke fri og ville finne på noe. Oppleve noe annet.
Ikke noe skreddersydd, ikke noe fancy og ikke noe langt bort.
Bli bedre kjent med det som er rundt meg. Være litt sosial men, også mye for meg selv.
Det er jo litt sånn at når vi bor en plass i lengre tid så har vi mange A-er og mange B-er men vi ser ikke alltid det som er mellom A og B. Jeg hadde fått et gavekort på Rømskog spa i gave og bestemte meg en kveld (riktig nok etter et par halvlitere) at jeg skulle prøve meg på å bruke beina å gå til Rømskog for å se om jeg fant noe mellom. Det var ikke sånn at jeg letet etter noe spesielt, men jeg var sikker på at jeg kom til å finne noe alikkavel. De første to dagene slo jeg følge med Uværet Hans. På nesten fem mil møtte jeg ikke en kjeft, unntatt de jeg overnattet hos. De gode, spontane møtene langs veien uteble. Men da ser man ting man kanskje ikke ville ha sett dersom man gikk i lag med noen. Jeg så alt fra kumlokk som danset på regnet som kom pumpendes underfra, til kjærlighetserklæringer risset inn i en trebenk i et skur der jeg søkte ly.
Langs en trafikkert fylkesvei i Trøgstad tok jeg pause i et kratt, snaue fem meter fra asfalten, for å fyre opp primusen og få i meg litt mat. Regnet var som en foss man ikke kunne passere. Mens jeg ventet på at vannet i kjelen skulle koke, lente jeg meg bak på granen sin stamme og tittet opp. Der var en grein som hadde vridd seg rundt seg selv, og selv om det føltes som at alt vann i verden blei tømt ned i tryne mitt så blei jeg sittende der og stirre på greinen i flere minutter.
Kanskje er jeg rar som la merke til det, men det var virkelig en opplevelse jeg ikke ville ha vært foruten. Snakk om å koble helt ut! Den eneste aktiviteten mellom øra mine akkurat da var å prøve å følge greinens snuoperasjon med blikket. Ikke hørte jeg lastebilene som bøset forbi, ikke tenkte jeg på å sjekke eposten og ikke merket jeg at jag var blitt bløt i rævva av å sitte for lenge på bakken. Kanskje det rareste av alt – jeg tenkte ikke på å ta frem telefonen for å ta et bilde.
Etterhvert blei været bedre og jeg møtte en del folk langs veien. Det var en innmari slitsom, men en helt fantastisk tur på totalt 9 mil på 4,5 dager, og når jeg kom frem til spa hadde de ansatte gjort stas på meg ved å rulle ut den røde løperen, sette opp en målsnor og ha boblene klare.
Jeg trengte et par dager på å hente meg inn igjen, men så fikk jeg lyst på en ny tur. Kanskje jeg skulle finne noe som satte meg ut på en slik måte som den forvirrede greinen i Trøgstad.
